Å kjøpe bolig er stress

Jeg har vært i dine sko, og vet akkurat hva du går gjennom. Hele temaet kan virke litt overveldende. Du lurer på hva du skal spørre om på visning, hvor mye et hus koster når alt er sagt og gjort, og du får mild panikk og tunnelsyn hver gang noen snakker om lån.

Hvis du føler deg truffet av denne beskrivelsen, er du og jeg i samme båt, selv om jeg er på vei ut av båten nå om dagen. Jeg vil fortelle litt om hva som gikk gjennom hodet mitt da jeg kjøpte et 50 år gammelt hus med samboeren. Jeg håper det kan hjelpe å roe nervene dine litt.

Først en liten introduksjon

Hei, jeg heter Nicholas og kjøpte min første bolig i 2022. Jeg er 31 år, utdannet gitarist, og har en lidenskap for styrkeidretter, film og foto. Vi har en valp som heter Finn (etter Finn fra Adventure Time), og jeg hadde aldri trodd jeg egentlig skulle klare å få kjøpt et sted for meg selv.

Budkrig og høy puls

Da samboeren og jeg var i vår første budkrig i mars 2022, var hun hjemme i Grimstad og holdt dialogen gående med meg, megler og rådgiveren i banken. Kalkulatoren jobbet som Dustin Hoffman i “Rain Man”, det var stålkontroll over hele fjøla.

Jeg derimot: jeg satt på Espresso House i Bergen og prøvde å roe ned pulsen. Jeg drakk til og med koffeinfri kaffe for første gang i livet. Jeg skulle akkurat til å starte et maraton av et filmoppdrag, og var rimelig panisk på grunn av prosjektets omfang og intensitet. Alt jeg klarte å si i telefonen var “yes”, “enig” og “kjør på” når hun ringte med oppdateringer.

Forpliktelser og skrekkscenarier

Jeg var nok litt engstelig for å “binde” meg til en by eller et område. En veldig fin ting med det å leie er at du alltid bare kan flytte videre. Jeg likte heller ikke tanken på alt av styr og vedlikehold som følger med hus. De sier at “det er alltid noe å gjøre i et hus”, eller “når du endelig er ferdig med å pusse opp må du bare begynne på nytt igjen”.

Skrekkhistorier om steder der taket lekker, kjelleren er full av mugg, vinduene har for mye kondens, og huset vi så på hadde asbest i garasjen. Hvorfor gidder egentlig noen å bo i Norge, det er jo åpenbart verdens mest fuktige og råtevennlige land? Kanskje det er best å bare flytte til Peru. Jeg har hørt at ingen sliter med mugg i Gobi-ørkenen heller, for den saks skyld.

Hus har fordeler

Det var likevel noen faktorer som gjorde meg gira på dette eventyret.

1: Vi hadde funnet et hus vi likte. Et lite atriumhus fra 1974, på enden av husrekka i et rolig og lite nabolag i Grimstad.

Lite innsyn, stor bakgård, en liten (og litt shaky) vinterhage, og en plen som trengte litt stell. Et perfekt sted for grillfester, hundelek, en akustisk konsert i ny og ne kanskje; et sted der man kan skape gode minner og opplevelser med folk man liker, rett og slett.

Fokuset begynte å flytte seg fra alt som kan gå galt med forpliktelser, stress og handy-work til de tingene jeg elsker, og hvor mye bedre alt kan bli over tid i et hjem vi kan forme som vi vil.

2: Vi hadde snakket med rådgiveren vår lenge før vi begynte, og hadde jevnlig kontakt. Samboeren min hadde en veldig hyggelig nordlending som heter Geir-Arne som rådgiver i Sparebanken Sør i Grimstad. Vi hadde et par samtaler med han på kontoret hans før vi begynte boligjakten for alvor. Han forklarte alt jeg ikke kunne om finansieringsbevis, vi regnet på hva vi kunne ta opp i lån sammen, hva slags slingringsmonn har vi hvis rentene stiger – alle de greiene der.

Prøv vår boliglånskalkulator her

3: Du kan vokse og utvikle deg i en bolig. Jeg har aldri vært spesielt handy, men har alltid vært glad i å lære. Jeg har også alltid tenkt at hvis en situasjon føles skummel, er det beste gjerne å kaste seg ut i det. Tanken på å kunne pusse opp selv, skifte kledning på huset og være litt mer selvdreven appellerer til meg, selv om jeg blir litt stressa av å ikke ane hvor jeg skal begynne.

Vi fant ut at vi hadde lyst til å prøve. Enten så vinner vi budkrigen innenfor det økonomiske taket vi hadde blitt enige om, eller så var det ikke meningen at vi skulle ha det huset.

Budrunden vår stoppet på krona innenfor den økonomiske smertegrensen vår, og vi endte på topp. Stort sett har vi vært kjempefornøyde siden da, og det har blitt mange fine øyeblikk med venner, hund, oppussing, mestring og litt av hvert.

Helt ærlig er det ganske mye stress enda, men det er faktisk stort sett ok. Og det gir i alle fall en god følelse å vite at det er økonomisk lurt også, det liker jeg å tenke på av og til. Og blir det for mye fukt i kjelleren eller vinterhagen, kan vi jo alltids flytte til Peru eller Gobi-ørkenen, antar jeg.